Vintertur over Hemsedalsfjellet

I siste uke av januar dro vi av gårde fra Sogndal med en uke på Hemsedalsfjellet i vente. Det ble hverken afterski, parkjøring eller allsang med Dj Dan på stavkroa, men derimot flotte 5-7 mil på ski med et bredt spektrum av vær, orienteringsutfordringer og mye god læring.

Det jeg synes var største læringsmoment på turen og som vi brukte mye tid og energi på, var orienteringen. Allerede da vi sto av bussen ved Breistølen, var det kuling, -10 og lett nedbør = grensende til horribel sikt.
Det var en knyttneve midt i trynet for de fleste, og så var turen skudt godt i gang, og teltlagsrutinene ble tvunget på plass med en gang.
I løpet av uken hadde vi to, stortsett hele dager, hvor sikten for den foreste person i skitoget, var begrenset til skituppene. Alt var komplett whiteout, og det gjorde orienteringen utrolig vanskelig, og en mil føles meget lang når det eneste du har å fokuserer på er kompassnålen eller ordene "Trysil Knut" på skituppene foran deg.

Leir i tåken

Orienteringen ga også litt utfordringer i forhold til gruppedynamikk. Vi ble sendt avgårde alene uten lærere, grunnet en frostskade som trengte en tur på skadestuen. I whiteouten ble det fort ulike meninger om hvor vi var, hvor vi skulle og hvem som skulle ta ansvar, og ting gikk blott enda tregere. Det vi alle lærte av dette var at i en slik situasjon, én stå frem som leder og ta avgjørelse. Rundkredspedagogikken fungerer rett og slett ganske dårlig i en slik situasjon. Noe vi ogå så flere ganger annen dag med null sikt, hvor læreren tok "sjefsavgjørelser" og ledte an på ferden.
Er man mange på tur er der mange meninger, og i vær hvor du ikke har lyst å stå stille for lenge om gangen, må man enten ha en veldig bra plan fra start, hvor orienteringstaktikken og  rulleringer på hvem som går fremst er helt fastlagt, eller også må én person være sjefen og ta kjappe avgjørelser. (Horgen 2010)
Vi anvendte litt ulike måter på orienterer for å prøve litt forskjelligt. Det mest effektive i dårligst vær var å holde et jevnt tempo med korte pauser, og rolleringer på å gå fremst å tråkke spor. På den måte skiftedes vi også til å gå som nummer 2 og 3 i toget og sikte og rette kompasskursen inn. (Horgen 2010)
I finværsvinduene fungerte orienteringen best gruppevis, da vi kunne forflytte oss i et litt mere individuelt tempo.

Vanskelig orientering i whiteouten

Jeg erfarte 3 ting med denne dårlige sikt; 1) Har du ikke kompass, kan du like godt grave deg ned og vente, 2) Selvom du har kompass, er GPS nesten uunverlig, for tidsvis stedskontoll, 3) Du blir gal av å gå i whiteout!

Alt i alt var dette en veldig go tur, hvor læringskurven var bratt og opplevelserne gode.

Litteratur:
Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid, Høyskoleforlaget