søndag 25. november 2012


Skogstur - "vedtur"

5. til 9. november var vi på skogstur i kaupangerskogen.
Vi hadde i løpet av de to dager leir to forskjellige plasser. Planen var egentlig å ha fire forskjellige leirplasser men grunnet sykdom og litt mye snø over tregrensen ble de bare til to stykk.

Første leir hadde vi med hele klassen ved Bjørkestølen hvor jeg også var på veiledertur. Her sto den på temaerne go mat, sporløs ferdsel, bål, og forskjellige studentopplegg.
Annen leir var bare med gruppen ved Holsåsen.
Vi sov i gapahuk på hele turen, hvilket funket greit tross litt snø og regn.

Det store fokus på turen kom til å ligge i det å fyre bål. Noe så enkelt som å sette fyr på litt ved, erfarte vi var utrolig tidskrevende og vi brukte mere eller mindre alle lyse timer på å sanke inn, sage opp og kløyve ved.
Når vi sto opp på morgenen, var første oppgave å få fyr på bålet så frokosten, selvsagt bestående av havregrøt, kunne bli tilberedt.
Etter det begynte vedsankingen for alvor. Når man sanker ved mere eller mindre kontinuerligt i 5-7 timer, da begynner en å se det på området en er i, så tror det var veldig lurt at vi skiftet leirplass, for å ivareta ordentlig sporløs ferdsel.

Tyrived

Vi hadde litt forskjellige værforhold i løpet av turen, så jeg vil skrive litt om hvilke vedtyper og tricks som fungerte best for oss når det gjaldt å få fyr på bålet og holde det igang.

Vi var så heldige at vi hadde bjørkeskog rundt oss ved begge leirplasser, så never fra bjørken var guld verdt når vi skulle få fyr. Denne funket dog veldig dårligt når den ble våt, og da var veien frem å spike tynne flis av tør nedfaldsgreiner.
I tillegg fandt vi ganske mye tyri fra furuen. Tyriveden er full av terpentin, og er den bare litt tør, brenner den som bare pokker.
Ellers sto den på kløyving. Det var ganske tydeligt at når vi kløyvte opp veden, fikk vi et mere røykfritt bål med finere gløder, og røykfritt er digg!
Siste dagen brukte vi stort set bare på o køve opp ved, og det ble da også en ganske stor haug til slutt som gav gode resultater i form av pizza stekt på stein over bålet :)

Masse kløyvet ved og pizzasteking



torsdag 1. november 2012

Vegledertur


For et par uker siden var vi på vegledertur. Det vil si at tredjeårs elevene skulle være vegledere for første og anden års elvene på en lavterskeltur i nærområdet.
Vi ble en gruppe på ialt 8 og dro fra de Heibergske samlinger på Kaupanger og opp til Bjørkestølen hvor vi satte opp leir for to dager. Her sto den på veldig mye kos, go mat og fantastisk fint vær og flott utsigt.

Utsikt fra Storhogen mot Bleia (1717)

I dette innlegg vil jeg skrive litt om å nyte de små ting på tur og gi seg tid til å skru ned tempoet å bare nyte omgivelserne man er i, for det var der god mulighet for på denne tur.
Temaet for turen gikk veldig mye i mat og go utsikt. Vi hadde leir på samme plass begge nætter, og fikk lagd til både kokegrop og sjusteinsovn.
I kokegropen lagde vi to lammelår, så var godt krydret med diverse. Vi pakket lårene inn i sølvfolie, la dem i jorden, og tre timer hadde der sket en magisk forvandling.
Dagen etter var det sjusteinsovn som var opplegget. Her ble det laks og masse grønsakker pakket i folie og inn i ovnen! Resultatet ble fantastisk!


Kokegropen jobber 
 Hadde vi lagt dette lam i en vanlig ovn derhjemme, hadde alt vært 1000 ganger lettere. Ingen graving, ingen steinsanking, ingen besverlig forberedelse av lammet, ingen bålfyring, ingen nervepirrende garving for å få lammet uskadt opp av jorden igjen.
Hadde vi stekt laksen derhjemme, hadde vi ikke trengt å gå 500 meter i motbakke med flate stein til ovnen, ikke trengt å få de tunge stein til å stå uten å rase sammen, og igjen ikke trengt å fyrer et nok så krevende bål under ovnen.
Det jeg vil frem til er at når du sliter litt ekstra for maten, da blir nytelsen så
utrolig mye bedre.
Resultatet av 3 timer i kokegrop
Ikke tvil om at kokegrop og sjusteinsovn gir fremragende matresultater, men de blir ekstra gode fordi du har måttet jobbe noe ekstra for det. Nyt de små ting på tur!

I tillegg hadde vi utrolig fint vær andre dagen, og frokosten med utsikt mot frostbelagte Bleia (1717) samt panorama utsikten fra toppen av Storhaugen (1169) med 100% skyfritt var totalt oppslugende.
Å ikke ha travelt å bare kunne nyte utsikten var helt perfekt på en sånn tur!


Sjusteinsovn
Føler at mye av det forfatter Henrik Svensen skriver i boken Bergatt (Svensen 2012) om facinasjonen av fjell, og hvor betatt man kan bli, selvom der ikke er snakk om den hardeste og drøyeste klatreturen, passet veldig godt selv på denne lavterskel turen!

Se flere bilder fra turen her





















Kilder:
Svensen, Henrik, Bergtatt: fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde, (2012, Oslo, Aschehoug forlag)

søndag 21. oktober 2012

Breundervisning


17-21 september havde vi undervisning i Jostedalen hvor uken sto på breundervisning.
Fem dager på de tre breerne, Nigardsbreen, Tuftebreen og Fåbergstølsbreen, som alle tre er brearmer av Jostedalsbreen.

Målet for undervisningen var som følgende:
Gi en innføring i brevandring
Taulagsvandring, forsering av brefall
Bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern
Kjennskap til metoder for redning fra sprekk på blåis eller snødekt bre.
Refleksjon rundt veiledning på bre, hvordan bevege seg trygt med gruppe på bre?
Etter endt undervisning bør studentene være i stand til å gå på enklere breer i Norge sammen    
med andre med tilsvarende bakgrunn. 

Vi gjorde mange interressante erfaringer og tillærte oss mye kunnskap og ferdigheter, men noe av det mest
spennende vi erfarede synes jeg var isens styrke og holdbarhet som materiale til å sikre i. Vi lagde en del 
standplasser, rappelfester og taljesystemer og at en isskrue satt i blåis skulle kunne ryke virker nå for meg så
å si som utenkeligt.

Abalakovfeste
Jeg blev veldig opptatt av abalakov fester, som er en forankring du
lager i isen ved å skru inn og ut en isskrue med 60 graders vinkel

fra den ene og den annen side så de to huller møter hverandre og
danner et v-formet hul i isen. Deretter kan du tre en slynge eller tau 
gjennom hullet og bruke dette som standplass, rapelfeste etc. 

For å teste isens styrke lagde vi et litt alternativt feste i den porøse
pjolteris som et laget av is der ligger i de første 5-20 cm av breen.
I dette, ummidelbart veldige usikre sikringspunkt, festede vi et 1-3
taljesystem og dro hva vi kunne. Vores veileder regnede med at vi 
belastede isen med minimum 1000 kg. ved det systemet, og vi fikk
ikke lov å utbygge taljesystemet ytterligere, da det ville kunne gi
1-3 Taljesystem
skader på slynger, tau og karabiner.
Etter hvert hakkede vi festet mindre og mindre og til slutt var slyngen
blott festet i få centimeter pjolteris, men det røk aldrig, før det ble tid
for lunsj.

Min konklusjon på sikkerheten til bruken av abalakov må bli: 
Utstyr eller kropp ryker lenge før isen! Abalakov er kilonewton sjeff.

For at det ikke bare skal være min glede og dårlige tests man skal bygge sin
tillid til abalakov på, så fandt jeg en meget fyldestgjørende test utført av IFMGA
guide Marc Beverly og Stephen W. Attaway (p.hd).
De testede både styrken til vanlige Abalakov fester (V-threads/horizontal threads),
men også A-threads eller vertical threads, som er fester hvor du lager abalakoven 
så de to huller står vertikalt i forhold til hinanden, og ikke ved siden av hverandre. 
De testede både med dyneema slynger, og to forskjellige tykkelser statisk reb i festene, samt med
forskjellige vinkler og dybde på hullerne. 
Resultaterne i figur 1 viser at 1" statisk webbing i A-threads med en dybde på ca. 14 cm holdt best, med
hele 18 kN. Det er nesten like mye som en vanlig skrukarabiner tåler!
Beverly og Attaway konkluderer dog også at is som materiale er: "...a variable medium. Learning good
skills at where and when to place icescrews remains an art..." (Beverly og Attaway, s.15), så du kan
altså ikke stole blindt på tests, men må hver gang vurderer isens kvalitet og sammensetning.

Fig. 1 - Test av ulike typer Abalakovs (Beverly og Attaway)
Hele herligheden Abalakov thread blev oppfunnet av den russiske alpinist Vitaly Abalakov (1906
1992), som b.la. også oppfandt forløperen til den moderne kamkile, nemlig
Abalakov cam'en eller tri-cam'en som den også kalles. 
Snedig fyr ham Vitaly Abalakov.


Vitaly Abalakov
















Kilder: 

Bilde av Vitaly Abalkov,
http://www.needlesports.com/Images/AdviceArt/Abalakov/VitaliAbalakovsmall.jpg

Beverly, J. Marc og Attaway, Stephen W.,  

lørdag 13. oktober 2012

Syv dagers Høgfjellstur


-Skiftende klima og væreforhold inne for kort periode-

Vi hadde som man kan se på 
værmelding en veldig våt uke, med mye nedbør i form av regn. Men det var ikke bare regnen som kom fra oven, også sol og tilmed snø fikk vi å se, og det skiftede samtidig veldig fort mellem disse forskjellige værforhold.
en vet jo at været kan skifte veldig fort, og især her på vestlandet, men vi blev likevell overrasket et par ganger, og det kan have stort betydning for, om ikke sikkerheten ved 

turen, men så ihvertfall komforten, så synes “fort skiftende vær” var et spennende emne å skrive om.

Turen startede nede ved fjorden ved Grinde med lett regn og rundt en 15 graders varme. Da vi kom litt opp på fjellet med Nyastølen var det litt koldere, men ellers fortsatt ganske stabilt. Hva der ikke var stabilt var kvelden dagen etter, hvor vi var kommet til Nyastølen 2. Her hadde vi vell lettere nedbør i form av regn, og de fleste var gira på å komme i teltet å få varmen i soveposen og kanskje tørket litt klær. I løpet av en times tid endrede vannstanden i de to elver rundt leirplassen seg så fort at vi alle måtte evakuerer og flytte teltene til en plass hvor elvene ikke truede med å sluge oss alle. Det blev lettere kaotisk og utstyr og personer som ikke var gjennomvåte fra før, ble det ihvertfall nå. Dette var en vurdering av en sikker og bra teltplass som pludselig i løpet av veldig kort tid, ikke var brukbar i det hele tatt.

Neste store klima kontrast var forholdet mellem de tropelignende forhold i skogen ved reisteå. Sveten randt, vi gikk uten jakke og genser, og fuktigheten var veldig høy. En time senere var vi oppe ved Britastein. Temperatur på 2 grader, lettere vind, og minsandten om der ikke også var snø i luften! Jeg satt med iskalde fingre og lagte spaghetti bolognese, 1 time før gikk jeg i noe jeg følte var amazonas jungle. Stor kontrast blot pga. av litt tid og 450 høydemeter.

Snø på vei mot Blåfjell
Dagen etterpå gikk vi oppover blåfjell. De ble tjukk tåke med en gang, og snøen fallt i størrere og tørrere mengder desto lengere opp vi kom. Vi kom til toppen og skulle gå nedover ryggen over kambafjell, Teigafjell og til hodlekve. Det var whiteout og prima kompaskurs forhold, likevell bommede vi ganske fælt og endte ganske fort på feil kurs og 1 time senere sto vi nede ved Kupeelvi. Vi gikk ned til Hodlekve, og sammen med oss ankom solen og blå himmel, go og varm.

Konklusjonen på hele showet må være at du altid må være forberedt på det værste. Fordi solen skinner, og det ikke grunn for ikke å pakke med noen ekstra klær i sekken. Husk handsker på tur selvom kalenderen bare sier 2. september, og ta høyde for at når kartet viser høydekurver betyr det også fort endringer i været.



5 geologiske landskapsformer og vegetasjonstyper.

Underveis på turen fikk vi til oppgave å finne 10 karakteristiske geologiske landskapsformer, eller vegetasjonsarter innenfor pensum.
Jeg har valgt å bare poste 5 stykk her.

Caroline står med et fint eksempel på en u-dal i baggrunden, som er skapt av en isbre der her ligget og gravet seg ned i grunnfjellet under siste istid som opphørte ca. 9600 f.kr.

Botn. Her er tydelige indikasjoner i terrenget på at der har ligget en botn-bre på fjellet i bakgrunner, og skuret ut denne botn eller fordypning i fjellet.

Røsslyng. (Caluna Vulgaris) En lav lyng plante der vokser op til lavalpin sone. Karakteristisk plante i fjellet da den er lett gjenkendelig på alle de små lilla blomter. Den vokser oftest på åpne områder med rigelig tilgang til vann.


Myk kråkefot (Lycopodium Clavatum). En nålebesatt krypende stingel. Forekommer hovedsagligt fra lavalpin og opp til øvre mellomalpin sone. Planten i ganske lett forveksellig med Rypefot og fjellkråkefot, som begge også er i kråkefotfamilien.

Hengevingebregne (Phegopteris connectilis) 3 fine eksemplarer av hengevinge bregnen. Ganske karakteristiske kjennetegn er at de to nederste blade stikke litt mere ut mot fronten av planten end de andre bladene, så det ser ut som de “henger” litt. Planten gror Hovedsagligt under tregrensen.



mandag 8. oktober 2012

Kanopadling til Holm


I september var vi på kanotur fra Amblabukten ved Kaupanger til Holm. Målet for turen var sikker og effektiv ferdsel i kano, kammeratredning og førstehjelp samt generelt basisfriluftsliv.
I tillegg fungerte turen som en fin "bli kjent tur".
I dette blogginnlegg har jeg valgt å skrive litt om førstehjelp knyttet til drukningsulykker, da dette var en del av faginnholdet på turen samt et viktigt emne knyttet til ferdsel med kano.

                                Padling på vei til Holm

Ved førstehjelp knyttet til drukningsullykker er hypotermi et ganske åpenbart tema, da vann nedkjøler og tapper kroppen for varme utrolig fort, så i tillegg til HLR er det vigtigt å fokuserer på isolering og evt. tilførsel av varme til førstehjelpsobjektet. Isolering med klær, sovepose, folieteppe e.lign. er det første man må gjøre. Varmetilførsel med kroppsvarme fra en annen person, ved bålvarme eller varm drikke kan være effektivt ved et hypotermitilfelle. (Horgen 2009:224)

Nedenfor er vist et skjema (Horgen 2009:222) for ulike hypotermistadier. Alle opplever ubehag ved kulde og nedkjøling, men det som er farligt ved hypotermi er at når kropptemperaturen faller til rundt 33 grader, føler en ikke ubehag lengere, men istedet ligegyldighet. På dette HT stadie er det veldig fort gjort å ta feil beslutninger som blot fører til forverring av situasjonen.


GradTilstandKjernetemperatur
HT1Fullt bevisst, allsidig orientert, skjelvende35-32C
HT2Nedsatt bevissthet, skjelver ikke32-28C
HT3Bevisstløs, men puster28-24C
HT4Akutt livstruende tilstand24-15C
HT5Død pga. irreversibel hypotermi32-28C

HLR

                               Thea Foss Von Ahnen yter HLR

Hjerte- lunge redning ved drukneullykke skiller seg fra vanlig HLR ved at der gives 5 innblesninger til å starte med (Horgen 2009:220), men ellers er proceduren den samme.
- Først sjekker man personens bevisthetsnivå, ved stemme og smertebruk
- Tillkall hjelp
- Sørger for fri luftveier ved å føre hodet bakover, fjerne evt. oppkast eller andre blokkeringer fra luftrøret.
- 5 innblesninger. (husk å sjekk om brystkassen heves og før munnen fra patienten for å innånde frisk luft og ikke luft fra patientens utånde)
Deretter foretas hjertemasasje med 30 kompressjoner ca. over brystbenet/sternum, med en frekvens på 100 trykk i minuttet (Horgen 2009:220)
Man sier som regel at man skal bli ved å holde på med HLR inntil redningspersonel har ankommet ullykkesstedet, men er personen livløs etter kanskje en halv time med HLR, da er håp om gjenopliving nok urealistisk.

Kilder:
Horgen, A. (2009) Kano på vann og vassdragKristianssand, Høyskoleforlaget