Egenferd - Langtur over Hardangerviddaen

Da ble det tid for egenferd. Tur hvor vi selv fikk velge hvor og hvordan turen skulle foregå så lenge det var med fjellski og i Norge.

Gruppen kom til å bestå av Frida, Ina, Erlend og jeg, og turmålet ble Hardangerviddaen, nermere bestemt Finse til Haukeliseter.
Vi fikk til en kombi-tur, hvor Erlend og jeg stakk en tur til Hemsedal først for å klatre is, mens Ina og Frida begynte skituren ved Tyinkrysset, og vi skulle da møte dem ved Finse og følges alle fire derfra.

Ankommet til Finse kl 02.00. Klar for å til en liten nattmarsj

Dette ble en veldig lærerik tur, hvor vi fikk gått rundt 115 km på 4 dager i veldig forskjelligt vær og føre, og vi fikk kjenne på det å være leder for vår egen tur, sette eget tempo og stil uten innspill fra en veileder. Det var utrolig kjekt, og jeg synes vi som gruppe fungerte ganske ypperlig.
Vi hadde ikke behov for konfliktløsing eller konfrontasjoner av noen art på denne turen, og "gruppedynamikken" på denne turen var bare et positivt ord.
Jeg tror grunnene til dette var mange, men vi hadde alle felles holdning til at vi ville forflytte oss forholdsvis kjapt og ikke spilde tiden med unødvendige stopp, og så var vi gode til å fordele arbeidsoppgaver med leirslaging osv. Vi hadde vell det man kunne kalle en "flat ledelsesstruktur" på turen (Bursell 2004), hvor alle hadde det samme å skulle ha sagt, og alle tok initiativ.
Vi valgte en forflyttingsmetode hvor vi blott holdt småstopp når det passet oss indviduelt, og hadde ellers mat på lommen, og så holdt vi en lang pause før det ble mørkt hvor vi lagde varm middag. Vi kunne på den måte best tilpasse matinntaket (Bursell 2004:151) individuelt underveis og så i fellesskap beslutte når det var tid for stort måltid. Det var en perfekt måte å gjøre det på, og det betød at vi ikke trengte å styre med varm mat, sulten mage, og leirslaging under kalde temperaturer når vi kom frem til ønsket destinasjon for kvelden. Vi kunne istedet sitte i solen og spise, og på den måte gå lengere på kvelden til mørket kom frem, og da blott ha fokus på å slå leir.

Snø-ørken. Lett å orienterer :)

Der hvor gruppedynamikken ble satt mest på prøve var på siste dag hvor alle begynte å bli litt slitne, og vi hadde hatt en etappe på 35 km dagen før. Vi hadde rundt 20 km igjen på stikket løype. Etter 5 km forsvandt stikkene, og det ble tett tåke og komplett whiteout. Vi gikk fra kos i solen til å utelukkende å gå på kompasskurs (Melbye 1997), med GPS sjekk av og til. Jeg synes vi løste det greit i skiftede på å gå fremst, mens andre og tredjemann korrigerte kursen. Vi kom dog inn i terreng hvor der skulle meget presis finorientering til, da flere stup på 5-10 meter samt heng på over 30 grader bratt ble skjult i kartet. Vi fikk oss med våkne veivalg og bratthetsmåling orientert oss gjennom området og traff tilslutt på en kvistet rundløype som første til Haukeliseter.

Til slutt en liten filmsnut fra første uke i Hemsedal :)

Litteratur:

Bursell, J., (2004) Under åpen himmel året rundt, Landbruksforlaget, Oslo

Melbye, M. D. (1997) Friluftsliv i vinterfjellet, Universitetsforlaget, Oslo