Skitur på Jostedalsbreen

Årets siste tur gikk til Jostedalsbreen, hvor vi skulle ha tredje og siste modul av brekurset, nemlig langtur over bre.

Turen startet med dårlige værmeldinger som så mange andre av vår turer, så der ble litt endringer i planer om rutevalg. Vi endte med å gå opp sommersti fra Gjerde til Hauganosi og videre derfra til Steinmannen og inn på Josten. Derfra begynte breturen over Høgste breakulen, Kvitekoll, Ramnane, Grensevarden, og til slutt ned over Flatbreen til Flatbreehytta, hvorfra vi gikk sommersti ned til Øygard.

Se Kart over Josten for å se ruten.

På vei mot Høgste Breakul

Denne turen var en av de mest succesfulle i forhold til gruppesamarbeid og gruppedynamikk. Jeg var i en veldig homogen gruppe, hvor alt gikk som smurt. Vi var kjappe som pokker med leirslaging, fort opp om morgenen og klar før møtetidspunkt, og ikke minst så hadde vi det gøy sammen.

Nå har jeg tidligere skrevet mye om gruppedynamikk og viktigheten av en velfungerende gruppe, så derfor vil jeg istedet skrive om et naturfenomen vi traff på underveis på turen, nemlig Bings Gryte.

Bings gryte er en svær grop i breen med stupbratte sider. Den ligger hvor breen er smallest og er dannet av vinden. På grunn av de oppstikkende fjell rundt dette smalle punkt på breen, vil vinden her ha høyere hastighet end ellers på breen. Vinden skjærer seg da ned i breen, og blåser bort al nysnø. Det betyr at der ikke kommer noe "påfyll" til isen, og breen vil ikke opprettholde samme tykkelse her, som ellers på breen.

Stupet ned i Bings Gryte

Into the mountains of Hurrungane

Stort skred hadde gått i den våte snøen på vei mot Steindalsnosi (2025)

6.-8. mai dro vi avgårde til Jotunheimen, nermere bestemt Hurrungane, for å gjennomføre annen del av vårt brekurs. Målet for dagene var topptur med ferdsel over bre, redning på snødekt bre og snøbakketeknikk.
Vi hadde håpløst vær de første to dager, og det høljregnet, og snøen raslet bort, og hvor der lå snø var snødekket veldig ustabilt grunnet de store mengder våt nedbør. (Brattlien 2012) Ble dog til snøbakketeknikk, redning og GPS trening første dag, og topptur på Lauvnostind (1950 moh) andre dagen.
Tredje dagen hadde vi veldig flott vær, hvor vi hadde hatt litt minusgrader om natten, og snødekket var derfor blitt mye mer stabilt. Personligt var jeg på tur mot Steindalsnosi (2025 moh), hvor vi fikk praktisert litt snøbakketeknikk med stegjern i praksis.

Temaet for dette innlegg skal være plassering av sikringsmidler i snø. Noe jeg egentlig ikke stolte så mye på før denne tur, men som etter turen virket utrolig stabilt og tryggt.

Akkurat som da vi var på bretur i høst og satte isskruer for å avlaste tauet ved redning fra forulykket person i bresprekk, så gjorde vi det samme her, bare med snøanker.

Klassisk snøanker med wire

Et korrekt plassert snøanker i go snø tåler uten problemer belastningen fra en person hengende i en  bresprekk.

Det viktige ved plassering av ankeret er at man lager et spor i snøen til wiren fra ankeret, og at ankeret settes ned i riktig vinkel på ca. 45 grader vekk fra dragretningen. Blir dette gjort korrekt vil det ved belastning blott skjære seg endda dypere i snøen. Blir det ikke gjort riktig kan det bli dratt opp over ved belastning eller skjærer seg ut gjennom snøen. (Haslene 2008)

Har man ikke et snøanker tilgjengelig, kan en ski, øks, stav osv. også brukes, og kan gi minst like bra styrke. Det viktige her er igjen å lage spor i snøen til slynge eller tau på sikringsmidlet, og verne dette mot f.eks. stålkanter på skiene, eller andre skarpe ting på sikringsmidlet.

Slik vil en redningssituasjon med snøanker se ut (Haslene 2008)

Litteratur:

Brattlien, K. (2012) Den lille snøskredbok, Fri flyt forlag

Haslene, S. (2008) Breboka Håndbok i brevandring, DNT fjellsport, Oslo

Egenferd - Langtur over Hardangerviddaen

Da ble det tid for egenferd. Tur hvor vi selv fikk velge hvor og hvordan turen skulle foregå så lenge det var med fjellski og i Norge.

Gruppen kom til å bestå av Frida, Ina, Erlend og jeg, og turmålet ble Hardangerviddaen, nermere bestemt Finse til Haukeliseter.
Vi fikk til en kombi-tur, hvor Erlend og jeg stakk en tur til Hemsedal først for å klatre is, mens Ina og Frida begynte skituren ved Tyinkrysset, og vi skulle da møte dem ved Finse og følges alle fire derfra.

Ankommet til Finse kl 02.00. Klar for å til en liten nattmarsj

Dette ble en veldig lærerik tur, hvor vi fikk gått rundt 115 km på 4 dager i veldig forskjelligt vær og føre, og vi fikk kjenne på det å være leder for vår egen tur, sette eget tempo og stil uten innspill fra en veileder. Det var utrolig kjekt, og jeg synes vi som gruppe fungerte ganske ypperlig.
Vi hadde ikke behov for konfliktløsing eller konfrontasjoner av noen art på denne turen, og "gruppedynamikken" på denne turen var bare et positivt ord.
Jeg tror grunnene til dette var mange, men vi hadde alle felles holdning til at vi ville forflytte oss forholdsvis kjapt og ikke spilde tiden med unødvendige stopp, og så var vi gode til å fordele arbeidsoppgaver med leirslaging osv. Vi hadde vell det man kunne kalle en "flat ledelsesstruktur" på turen (Bursell 2004), hvor alle hadde det samme å skulle ha sagt, og alle tok initiativ.
Vi valgte en forflyttingsmetode hvor vi blott holdt småstopp når det passet oss indviduelt, og hadde ellers mat på lommen, og så holdt vi en lang pause før det ble mørkt hvor vi lagde varm middag. Vi kunne på den måte best tilpasse matinntaket (Bursell 2004:151) individuelt underveis og så i fellesskap beslutte når det var tid for stort måltid. Det var en perfekt måte å gjøre det på, og det betød at vi ikke trengte å styre med varm mat, sulten mage, og leirslaging under kalde temperaturer når vi kom frem til ønsket destinasjon for kvelden. Vi kunne istedet sitte i solen og spise, og på den måte gå lengere på kvelden til mørket kom frem, og da blott ha fokus på å slå leir.

Snø-ørken. Lett å orienterer :)

Der hvor gruppedynamikken ble satt mest på prøve var på siste dag hvor alle begynte å bli litt slitne, og vi hadde hatt en etappe på 35 km dagen før. Vi hadde rundt 20 km igjen på stikket løype. Etter 5 km forsvandt stikkene, og det ble tett tåke og komplett whiteout. Vi gikk fra kos i solen til å utelukkende å gå på kompasskurs (Melbye 1997), med GPS sjekk av og til. Jeg synes vi løste det greit i skiftede på å gå fremst, mens andre og tredjemann korrigerte kursen. Vi kom dog inn i terreng hvor der skulle meget presis finorientering til, da flere stup på 5-10 meter samt heng på over 30 grader bratt ble skjult i kartet. Vi fikk oss med våkne veivalg og bratthetsmåling orientert oss gjennom området og traff tilslutt på en kvistet rundløype som første til Haukeliseter.

Til slutt en liten filmsnut fra første uke i Hemsedal :)

Litteratur:

Bursell, J., (2004) Under åpen himmel året rundt, Landbruksforlaget, Oslo

Melbye, M. D. (1997) Friluftsliv i vinterfjellet, Universitetsforlaget, Oslo

Topptursdager i Vigdalen

12.-13. februar dro vi av gårde mot Jostedalen og nermere bestemt Vigdalen. Temaet het topptur og skredlære.
Vi gikk inn Vigdalen til Vigdalstølen hvor vi slo opp telt, lagde en svær grop hvor vi alle kunne sitte og fyre bål og snakke om dette fenomenet; skred, og skredfare.
Vi hadde under turplanleggingen før turstart lagt opp til tre turalternativer for morgendagen, Buskrednosi (1505moh), Katøyro (1411moh) og Fivlenosi (1476moh). Ut ifra forholdene vurdert ut ifra værhistoriken med nedbør og vindretning, samt bratthet på turalternativene, valgte vi toppen Buskrednosi.
Vi delte oss opp i to grupper, etter ferdighetsnivå på ski og dro av gårde. Underveis var det store tema veivalg. Vi skiftede på å gå forest og prøve å finne "smarteste" veivalg, samt gjøre gode vurderinger av snødekket. Stikkordene ble; gå under 30 grader, unngå terrengfeller og utløpssoner, og sank inn informasjon om snødekket.
Der hadde vært folk på toppen før oss, så sporet var tråkket hele veien, og dette lå forholdsvis bra i forhold til overnevnte stikkord, så vi fulgte stortsett det hele veien, dog med avstikkere for å gjøre vurderinger og få "føling" med snødekket.
Vårt veivalg så cirka slikt ut:

Veivalget er som sådan ganske lett å planlegge før man legger ut på ferd. På et turkart med målestokk 1:50.000 er ekvidistansen 20 høydemeter mellom høydekurvene, det betyr at brattheten er 30 grader når du måler 0,7 mm mellom kurvene. Er der mindre en 0,7 mm mellom kurvene, er terrenget brattere end 30 grader (Horgen 2010). Dog skal det dog sies at med en ekvidistanse på 20 meter, kan brattere heng end det kartet viser på opp til 39 høydemeter "skjule" seg, om det akkurat ligger på 2 høydekvoter.

Læringen om veivalg på turen var god og vi kunne gi oss god tid til prat siden været var helt topp. Det ble en fin tur opp og ned uten skredulykker :)

På vei mot Buskrednosi

Litteratur:

Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid, Høyskoleforlaget

Vintertur over Hemsedalsfjellet

I siste uke av januar dro vi av gårde fra Sogndal med en uke på Hemsedalsfjellet i vente. Det ble hverken afterski, parkjøring eller allsang med Dj Dan på stavkroa, men derimot flotte 5-7 mil på ski med et bredt spektrum av vær, orienteringsutfordringer og mye god læring.

Det jeg synes var største læringsmoment på turen og som vi brukte mye tid og energi på, var orienteringen. Allerede da vi sto av bussen ved Breistølen, var det kuling, -10 og lett nedbør = grensende til horribel sikt.
Det var en knyttneve midt i trynet for de fleste, og så var turen skudt godt i gang, og teltlagsrutinene ble tvunget på plass med en gang.
I løpet av uken hadde vi to, stortsett hele dager, hvor sikten for den foreste person i skitoget, var begrenset til skituppene. Alt var komplett whiteout, og det gjorde orienteringen utrolig vanskelig, og en mil føles meget lang når det eneste du har å fokuserer på er kompassnålen eller ordene "Trysil Knut" på skituppene foran deg.

Leir i tåken

Orienteringen ga også litt utfordringer i forhold til gruppedynamikk. Vi ble sendt avgårde alene uten lærere, grunnet en frostskade som trengte en tur på skadestuen. I whiteouten ble det fort ulike meninger om hvor vi var, hvor vi skulle og hvem som skulle ta ansvar, og ting gikk blott enda tregere. Det vi alle lærte av dette var at i en slik situasjon, én stå frem som leder og ta avgjørelse. Rundkredspedagogikken fungerer rett og slett ganske dårlig i en slik situasjon. Noe vi ogå så flere ganger annen dag med null sikt, hvor læreren tok "sjefsavgjørelser" og ledte an på ferden.
Er man mange på tur er der mange meninger, og i vær hvor du ikke har lyst å stå stille for lenge om gangen, må man enten ha en veldig bra plan fra start, hvor orienteringstaktikken og  rulleringer på hvem som går fremst er helt fastlagt, eller også må én person være sjefen og ta kjappe avgjørelser. (Horgen 2010)
Vi anvendte litt ulike måter på orienterer for å prøve litt forskjelligt. Det mest effektive i dårligst vær var å holde et jevnt tempo med korte pauser, og rolleringer på å gå fremst å tråkke spor. På den måte skiftedes vi også til å gå som nummer 2 og 3 i toget og sikte og rette kompasskursen inn. (Horgen 2010)
I finværsvinduene fungerte orienteringen best gruppevis, da vi kunne forflytte oss i et litt mere individuelt tempo.

Vanskelig orientering i whiteouten

Jeg erfarte 3 ting med denne dårlige sikt; 1) Har du ikke kompass, kan du like godt grave deg ned og vente, 2) Selvom du har kompass, er GPS nesten uunverlig, for tidsvis stedskontoll, 3) Du blir gal av å gå i whiteout!

Alt i alt var dette en veldig go tur, hvor læringskurven var bratt og opplevelserne gode.

Litteratur:
Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid, Høyskoleforlaget