Klatretur til Frankrike

Verdon kløften

Som en del av klatreundervisningen hadde vi 10 dagers tur til Frankrike, nermere bestemt den lille bygd Correns.
Her sto den hovedsaklig på kalkstensklatring, men via-ferrata tur, vandretur i Verdon og diverse kulturelle opplevelser som vingårdbesøk og vildsvinspising ble der også plass til.
Fokuset på turen var som sagt sportsklatring. Vi var på cragget Vallon Sourn, hvor der var ruter av alle karakterer og nok å kose seg på for et halvt liv.
Rutene på feltet var veldig bra boltet, med veldig solide limbolter, og boltene satt gjerne akkurat der du gjerne ville ha dem, så klippingen ikke ble noen skummel affære. Det var imidlertid noen ruter hvor der var ganske langt mellom boltene, hvilket gjorde at du av og til kunne få noen anske lange fall. Derfor vil jeg i dette innlegg snakke litt om begrepet fallfaktor.
Fallfaktor er en enhet for hvor kraftig et fall er, og går fra 0,0 til 2,0. Produsenter av tau bruker denne faktor til å teste hvor mye deres tau tåler, og alle tau er testet gjennom en standardisert test utført av UIAA (The International Union of Alpine Associations). Alle tau er da merket med hvor mange UIAA fall de tåler. 

UIAA testen

Fallfaktoren er forholder mellom hvor langt fallet er og mengden av tau som er utklatret.
Hvis en klatrer har klatret ut 10 meter tau, dvs. tau som er mellom bremsen til sikreren og innbindingspunktet på klatreren, og er to meter over siste bolt, da vil klatreren falle 4 meter. For å finne fallfaktoren deler man da falllengden, altså 4, på meter utklatret tau, altså 10. 4/10 = 0,4. Dette er altså fallfaktoren for det beskrevne fall. Den høyeste fallfaktoren en kan oppnå er som sagt 2. Denne fallfaktor kan kun oppnås om du faller forbi den som sikrer, hvilket betyr at du må klatre en flertaulengders rute. Hvis du som klatrer f.eks. gå ut fra en standplass på 2. lengde i en rute, klatrer 2 meter opp uten å sette sikringer. Her faller du, og vil altså falle 4 meter. 2 meter tau er ute, og fallet er 4 meter: 4/2 = fallfaktor 2. Med dette ser man at en høy fallfaktor altså godt kan oppstå selvom fallet ikke er så veldig langt, og det som er avgjørende er hvor ofte du setter sikringer, eller klipper en bolt, og hvor mange meter tau du har klatret ut. Det sikreste  er altså å klatre høyt og sikre tett.

Tauprodusenten BEAL har laget en video der beskriver fallfaktor på en go og pedagogisk måte

Litteratur:

Griffith, J. (2013) FAQ - Climbing ropes explained, (internet) Tilgjengelig fra: http://www.alpineexposures.com/pages/faq-climbing-ropes-explained-test-uiaa (lest: 13.12.13)

Gangdal, Jon (2008) Alt du bør vite om klatring, Aschehoug, Oslo

Kulturturisme på Fuglesteg

På tur med big O. aka. Odd Lennart igjen. Nå sto den på kulturinput på Fuglesteg som en del av fagene "naturbasert turisme" og "veiledning."
Fuglesteg er en gammel fjellgård belliggende fjellsiden mellom Fortun og Turtagrø på 630 moh. En ganske avsidesbelliggende plass hvor det idag synes rart at folk har valgt å bosette seg der. Første bosettelse på plassen var rundt år 1650, og de sidste der bodde der fraflyttede gården i 1968.
Idag er gården ejet av DNT og har 31 sengeplasser.
Vi dro opp dit for en overnatting, og skulle igjennom teori om "naturbasert turisme" og "veiledning". Noe gjennom undervisning av Odd Lennart, og noe gjennom studenttemaer. Frida fikk æren av å holde studenttema om Fuglesteg sin historie. Jeg vil her oppsumerer litt av det Frida fortalte om.
Fuglesteg har formentlig fått sitt navn grunnet terrenget opp til fjellgården. Her er det nemlig bratt og stien går opp gjennom hylleformasjoner i fjellet. Ordet "steg" betyr egentlig stige, og Fuglestige er et ganske passende ord for både veien opp til- og selve plassen hvor gården ligger (Ødegård, 2008).
En vet ikke med sikkerhet hvor lenge det har bodd folk på fjellgarden, men en vet med sikkerhet at den har vært bosatt mellom 1658 og 1958. 
Den ene av bygningene på Fuglesteg er ganske spesiel, da denne er bygget opp av firkantede stein som er samlet i fjellsidene rundt garden. Denne steinbygging ble bygget av en mann ved navn Nielson, som brukte 5 år på å samle inn steinene til byggingen. Han holdt denne femårige samleprosses hemmelig for sin kone i alle år (Næss, 2011).

Mange mennesker har bodd på garden gjennom tiden, og man regner med at opp imot 20 personer kan ha bodd på tunet samtidig. Spørsmålet er da igjen hvorfor folk fant motivasjonen til å flytte opp på en så ufremkommelig plass som Fuglesteg er.
Et godt gjett vil være å se på samfunnstrukturen på den tiden hvor driften på garden var størst. På denne tiden var gardene gjerne selvforsynt med stortsett alt, og handel var der lite av. En trengte altså derfor ikke tenke på transportavstander. Jorden oppe i fjellet var også gjerne rikere, der var mere sollys, go tilgang på byggematerial og kort vei til høyereliggende støler og jaktområder (Ødegård, 2008).
Idag er samfunnet preget av sentralisering, globalisering og handel, og kommunikasjon og lett og kort reisetid er viktig. 
I 1968 fraflytter som sagt siste familie gården. Disse vedlikeholder imidlertid fortsatt gården, og under en bråtebrenning i 1985 tar tunet ved et uhell fyr og brenner stort sett ned til grunnen. Familien sliter med å finne kapital nok til å gjenoppbygge tunet, og i år 2000 går Luster turlag inn og sørger for istandsettingen. I 2005 åpner tunet da som DNT hytte, og Fuglesteg kan idag nytes av alle og enhver.

Næss, S. B. (2011) UT i Luster – eit inspirasjonsalbum frå Luster turlag.

Ødegård, K. (2008) ”Høgdegardar – ein god stad å bu? Ei undersøking omkring høgdegardar kring indre delar av Lusterfjorden” I Årbok for Sogn nr. 54, 2008:72-92.

Se mere info om fuglesteg på DNT sine sider

Ødegård, 2008

Veiledertur

Som 3. års student på friluftsliv ved HISF har man som oppdrag å være veileder for 1. og 2. årsstudentene.
Jeg og Ane ble veilederteam, og fikk med oss en sprek gjeng med tre B1'ere og en B2'er. Vårt turmål ble Fjærland, nermere bestmt Endrestølen. Målet var at vi skulle få gått noen turer hvor der forhåpentligvis kunne være litt fart over feltet, så det ikke bare ble "leirkos". Vi ville vekte sporløs ferdsel, orientering og veivalg i brattere terreng, samt gode leirutiner. Som sagt fikk vi en over gjennomsnittet sprek gruppe, og vi gjennomførte turplan A, som besto i å etablerere leir ved Endrestølen. Dag 2 skulle da gå til Nyastølseggi, og dag 3 skulle gå til Middagshaugen, videre over ryggen til Skredfjellet, og derfra ned til Berge og busstoppet.
Siden dette var en "veiledertur" kunne det jo være opplagt å skrive litt om veilderrollen. Priest and Gass (2005) har laget en modell for hvordan du som veileder kan evaluerer dine deltakere før, under og etter et opplegg eller en oppgave. Modellen kalles CHANGES moddellen, og en en forkortelse av:

C: Context - hvem er deltakerne, hvad er oppgaven, hvor skjer det.
H: Hypothesis - Hvordan forventer du utførelsen vil bli. Hva vil skje i gruppen, hvordan løses oppgaven etc.
A: Action - Hva skjer i utførelsen?
N: Novelty - Utsett deltakerne for uvante situasjoner, så de viser frem deres sanne jeg og ikke skjuler seg bak en fasade.
G: Generating - Hva skjer av gruppedynamikk?
E: Evaluation - Evaluer. Hva skjedde? Stemte hypotesen overens det som egentlig skjedde?
S: Solution - Hvilke endringer og løsninger har du til å gjøre veiledningen bedre til en annen gang?

En slik modell kunne Ane og jeg har brukt for å tenke igjennom hvordan vi ville planlegge, gjennomfører og evaluerer turen og de oppgaver vi satte deltakerne på.

Priest, S., & Gass, M.A. (2005). Effective Leadership In Adventure Programming (2nd ed.). Champaign, Illinois: Human Kinetics Publishers