Klatretur til Frankrike

Verdon kløften

Som en del av klatreundervisningen hadde vi 10 dagers tur til Frankrike, nermere bestemt den lille bygd Correns.
Her sto den hovedsaklig på kalkstensklatring, men via-ferrata tur, vandretur i Verdon og diverse kulturelle opplevelser som vingårdbesøk og vildsvinspising ble der også plass til.
Fokuset på turen var som sagt sportsklatring. Vi var på cragget Vallon Sourn, hvor der var ruter av alle karakterer og nok å kose seg på for et halvt liv.
Rutene på feltet var veldig bra boltet, med veldig solide limbolter, og boltene satt gjerne akkurat der du gjerne ville ha dem, så klippingen ikke ble noen skummel affære. Det var imidlertid noen ruter hvor der var ganske langt mellom boltene, hvilket gjorde at du av og til kunne få noen anske lange fall. Derfor vil jeg i dette innlegg snakke litt om begrepet fallfaktor.
Fallfaktor er en enhet for hvor kraftig et fall er, og går fra 0,0 til 2,0. Produsenter av tau bruker denne faktor til å teste hvor mye deres tau tåler, og alle tau er testet gjennom en standardisert test utført av UIAA (The International Union of Alpine Associations). Alle tau er da merket med hvor mange UIAA fall de tåler. 

UIAA testen

Fallfaktoren er forholder mellom hvor langt fallet er og mengden av tau som er utklatret.
Hvis en klatrer har klatret ut 10 meter tau, dvs. tau som er mellom bremsen til sikreren og innbindingspunktet på klatreren, og er to meter over siste bolt, da vil klatreren falle 4 meter. For å finne fallfaktoren deler man da falllengden, altså 4, på meter utklatret tau, altså 10. 4/10 = 0,4. Dette er altså fallfaktoren for det beskrevne fall. Den høyeste fallfaktoren en kan oppnå er som sagt 2. Denne fallfaktor kan kun oppnås om du faller forbi den som sikrer, hvilket betyr at du må klatre en flertaulengders rute. Hvis du som klatrer f.eks. gå ut fra en standplass på 2. lengde i en rute, klatrer 2 meter opp uten å sette sikringer. Her faller du, og vil altså falle 4 meter. 2 meter tau er ute, og fallet er 4 meter: 4/2 = fallfaktor 2. Med dette ser man at en høy fallfaktor altså godt kan oppstå selvom fallet ikke er så veldig langt, og det som er avgjørende er hvor ofte du setter sikringer, eller klipper en bolt, og hvor mange meter tau du har klatret ut. Det sikreste  er altså å klatre høyt og sikre tett.

Tauprodusenten BEAL har laget en video der beskriver fallfaktor på en go og pedagogisk måte

Litteratur:

Griffith, J. (2013) FAQ - Climbing ropes explained, (internet) Tilgjengelig fra: http://www.alpineexposures.com/pages/faq-climbing-ropes-explained-test-uiaa (lest: 13.12.13)

Gangdal, Jon (2008) Alt du bør vite om klatring, Aschehoug, Oslo

Kulturturisme på Fuglesteg

På tur med big O. aka. Odd Lennart igjen. Nå sto den på kulturinput på Fuglesteg som en del av fagene "naturbasert turisme" og "veiledning."
Fuglesteg er en gammel fjellgård belliggende fjellsiden mellom Fortun og Turtagrø på 630 moh. En ganske avsidesbelliggende plass hvor det idag synes rart at folk har valgt å bosette seg der. Første bosettelse på plassen var rundt år 1650, og de sidste der bodde der fraflyttede gården i 1968.
Idag er gården ejet av DNT og har 31 sengeplasser.
Vi dro opp dit for en overnatting, og skulle igjennom teori om "naturbasert turisme" og "veiledning". Noe gjennom undervisning av Odd Lennart, og noe gjennom studenttemaer. Frida fikk æren av å holde studenttema om Fuglesteg sin historie. Jeg vil her oppsumerer litt av det Frida fortalte om.
Fuglesteg har formentlig fått sitt navn grunnet terrenget opp til fjellgården. Her er det nemlig bratt og stien går opp gjennom hylleformasjoner i fjellet. Ordet "steg" betyr egentlig stige, og Fuglestige er et ganske passende ord for både veien opp til- og selve plassen hvor gården ligger (Ødegård, 2008).
En vet ikke med sikkerhet hvor lenge det har bodd folk på fjellgarden, men en vet med sikkerhet at den har vært bosatt mellom 1658 og 1958. 
Den ene av bygningene på Fuglesteg er ganske spesiel, da denne er bygget opp av firkantede stein som er samlet i fjellsidene rundt garden. Denne steinbygging ble bygget av en mann ved navn Nielson, som brukte 5 år på å samle inn steinene til byggingen. Han holdt denne femårige samleprosses hemmelig for sin kone i alle år (Næss, 2011).

Mange mennesker har bodd på garden gjennom tiden, og man regner med at opp imot 20 personer kan ha bodd på tunet samtidig. Spørsmålet er da igjen hvorfor folk fant motivasjonen til å flytte opp på en så ufremkommelig plass som Fuglesteg er.
Et godt gjett vil være å se på samfunnstrukturen på den tiden hvor driften på garden var størst. På denne tiden var gardene gjerne selvforsynt med stortsett alt, og handel var der lite av. En trengte altså derfor ikke tenke på transportavstander. Jorden oppe i fjellet var også gjerne rikere, der var mere sollys, go tilgang på byggematerial og kort vei til høyereliggende støler og jaktområder (Ødegård, 2008).
Idag er samfunnet preget av sentralisering, globalisering og handel, og kommunikasjon og lett og kort reisetid er viktig. 
I 1968 fraflytter som sagt siste familie gården. Disse vedlikeholder imidlertid fortsatt gården, og under en bråtebrenning i 1985 tar tunet ved et uhell fyr og brenner stort sett ned til grunnen. Familien sliter med å finne kapital nok til å gjenoppbygge tunet, og i år 2000 går Luster turlag inn og sørger for istandsettingen. I 2005 åpner tunet da som DNT hytte, og Fuglesteg kan idag nytes av alle og enhver.

Næss, S. B. (2011) UT i Luster – eit inspirasjonsalbum frå Luster turlag.

Ødegård, K. (2008) ”Høgdegardar – ein god stad å bu? Ei undersøking omkring høgdegardar kring indre delar av Lusterfjorden” I Årbok for Sogn nr. 54, 2008:72-92.

Se mere info om fuglesteg på DNT sine sider

Ødegård, 2008

Veiledertur

Som 3. års student på friluftsliv ved HISF har man som oppdrag å være veileder for 1. og 2. årsstudentene.
Jeg og Ane ble veilederteam, og fikk med oss en sprek gjeng med tre B1'ere og en B2'er. Vårt turmål ble Fjærland, nermere bestmt Endrestølen. Målet var at vi skulle få gått noen turer hvor der forhåpentligvis kunne være litt fart over feltet, så det ikke bare ble "leirkos". Vi ville vekte sporløs ferdsel, orientering og veivalg i brattere terreng, samt gode leirutiner. Som sagt fikk vi en over gjennomsnittet sprek gruppe, og vi gjennomførte turplan A, som besto i å etablerere leir ved Endrestølen. Dag 2 skulle da gå til Nyastølseggi, og dag 3 skulle gå til Middagshaugen, videre over ryggen til Skredfjellet, og derfra ned til Berge og busstoppet.
Siden dette var en "veiledertur" kunne det jo være opplagt å skrive litt om veilderrollen. Priest and Gass (2005) har laget en modell for hvordan du som veileder kan evaluerer dine deltakere før, under og etter et opplegg eller en oppgave. Modellen kalles CHANGES moddellen, og en en forkortelse av:

C: Context - hvem er deltakerne, hvad er oppgaven, hvor skjer det.
H: Hypothesis - Hvordan forventer du utførelsen vil bli. Hva vil skje i gruppen, hvordan løses oppgaven etc.
A: Action - Hva skjer i utførelsen?
N: Novelty - Utsett deltakerne for uvante situasjoner, så de viser frem deres sanne jeg og ikke skjuler seg bak en fasade.
G: Generating - Hva skjer av gruppedynamikk?
E: Evaluation - Evaluer. Hva skjedde? Stemte hypotesen overens det som egentlig skjedde?
S: Solution - Hvilke endringer og løsninger har du til å gjøre veiledningen bedre til en annen gang?

En slik modell kunne Ane og jeg har brukt for å tenke igjennom hvordan vi ville planlegge, gjennomfører og evaluerer turen og de oppgaver vi satte deltakerne på.

Priest, S., & Gass, M.A. (2005). Effective Leadership In Adventure Programming (2nd ed.). Champaign, Illinois: Human Kinetics Publishers

Kulturreise til Solund

I uke 37 dro vi Solund og nermere bestemt Litle Færøy. En lille øy litt uten for Hardbakke, hvor karen Roar bodde. Vi skulle bo i naust og telt hos Roar på hans lille øy og i løpet av fire dager få innblikk i kystfriluftliv, historie knyttet til bruksbåter og livet ved havet, samt gjennomfører et grunnkurs i havpadling. Dagene i Solund var en til dels en del av emnet turisme og naturbasert turisme, hvor vi så mye på forholdet mellom markedet for naturbasert turisme knyttet til det tradisjonelle friluftsliv og det mere opplevelses- og aktivitetspregede moderne friluftsliv. (Mehmetoglu, 2006)
På kveldene hadde vi studenttemaer omhandlene naturbasert turisme. Et tema som jeg vil ta opp i dette innlegget er fra et studenttema omhandlende turistmarkedet for naturbasert turisme, og hvordan dette kan ses i forhold til Solund. Markedet for den naturbaserte turisme, er de personene som anvender eller potensielt vil anvende en naturbasert turistprodukt. (Mehmetoglu, 2007)
Mehmetoglu (2007) oppdeler dette marked veldig grovt i to kategorier. Det sepsialiserte marked, og det generelle marked. De spesialiserte turistene er de som benytter et veldig spesifikt turistprodukt, og er veldig målrettet i forhold til hva de vil ha, og hvordan dette produktet skal se ut. Til eksempel kunne den spesialiserte turisten dra til Solund med et mål om å padle havkajak, for padleopplevelsens skyld. Den generelistiske turisten kunne dra til Solund for flere ulike mål, og ta imot det som ble tilbudt av kulturtilbud, sejlturer eller fiskeri. Mehmetoglu (2007) snakker likeledes om hvordan man kan segmentrere markedet, som handler om å oppdele turistene i grupperinger for bedre å kunne tilpasse sitt produkt for dette marked.
Skal man se på hvordan Roar på Litle Færøyane kunne segmenterer markedet for bedre å tilpasse sitt produkt til disse segmenter, da kunne han f.eks. profilerere seg som havkayak padledestinasjon, og tilrettelegge sin øy for kayakpadlere med info om padleturer, lett landgang på øyen, lett tilgjengelig overnattingsmulighet, evt. utbyding av kayakkurs, eller guidede kayakturer. Daville han ha valgt et veldi spesialisert segment av markedet, hvor fokus lå på å få kayakpadlere til øyen. Han kunne på samme måte ha profilert seg som en kulturreise destinasjon, hvor fiskerihistorie og øylivet var fokus. Da kunne guidede turer i gamle bruksbåter eller fisketur med gamle tradisjoner være det tilbudte produkt. I dette tilfelle ville det kulturinterresserte segment av markedet bli det profilerte.

Referanser: Mehmetoglu, M. (2007) Naturbasert turisme. Bergen/Oslo, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Klatreundervisning på Kvam

I slutten av august hadde vi en uke med klatreundervisning på Kvam. Hovedfokuset lå i å tilrettelegge til sikker klatring på borebolt. Vi gjennomgikk teknikker for gelenderoppsett, rappel, diverse topptausfester, og generell klatreteknik og sikkerhet i forhold til klatring på bolt.
I dette innlegg vil jeg skrive litt om hvordan man setter opp et topptausfeste med naturlige sikringer.
Som med al annen klatringen gjelder regelen om minimum to uavhengige sikringspunkter også her. Altså må man plasserer minimum to sikringsmidler som man anser som 100% sikringer, og utligne disse med en slynge eller lignende (Tronstad, 2005). Om et sikringmiddel måtte ryke, da vil det annet fortsatt være der, og siden de to sikringsmidler er utlignet med en slynge, vil det tilbakeværende sikringsmiddel ikke få sjokkbelastning idet det annet ryker. En undtakelse er dog at har du store solide treer eller andre overdimensjonerte fester, da kan blot et feste brukes. (Hagen og Wiik, 2005) Ved to punkter må man tilse at vinkelen mellom de to sikringmidler ikke overstiger 60 grader, da det vil skape større unødvendig belastning på hvert sikringsmiddel (Tronstad, 2005). Andre ting man kan tenke på når man lager topptausfeste er hvordan slyngen komme til å ligge i forhold til skarpe kanter o.lign. man skal så vidt det er mulig unngå at tauet kommer til å ligge over skarpe kanter, da det fort vil resulterer i strømpekutt på tauet. Likeledes er det viktig at karabinerne som tauet er festet inn på, ikke ligger direkte på en kant, og får unødvendig tverrbelasting av karabinstammen. Blir slyngen for kort er det blott å forlenge den ytterligere. Slyngen kan evt. beskyttes mot skarpe kanter med en sekk e.lign. liggende mellom den skarpe kanten og slyngen.I forhold til de anvendte sikringsmidlene, må man være obs hvordan man bruker dem sammen. Lager du f.eks. et topptausfeste bestående av to kamkiler, vil disse kunne vandre innover i det riss de er plasset i, og i verste tilfelde åpne seg helt, og dermed ikke tåle noen belastning. Tilgjengeld er fordelen ved kamkilen at den gjerne tåler belastninger i flere retninger, hvorimot den vanlige kilen i de fleste tilfelle blott stærstebelastning med dragretning nedover. Derfor kan det være lurt å sammensette rappelfestet av flere ulike sikringsmidler.
Den største forskjellen mellom en vanlig standplass, og et topptausfeste, vil altså være at topptausfesten har du ikke kontakt med, og du kan dermed ikke inspiserere det for vandrene kamkiler eller annen bevegelse som vil svekke festet. Dette problemet har du ikke med en vanlig standplass, hvor der altid vil stå en person ved denne. (




Litteraturliste: 
Hagen, Halvor og Wiik, Odd-Roar (2005) Metodesett, NKF
Tronstad, Stein (2005) Innføring i klatring, Akilles, Oslo

Skitur på Jostedalsbreen

Årets siste tur gikk til Jostedalsbreen, hvor vi skulle ha tredje og siste modul av brekurset, nemlig langtur over bre.

Turen startet med dårlige værmeldinger som så mange andre av vår turer, så der ble litt endringer i planer om rutevalg. Vi endte med å gå opp sommersti fra Gjerde til Hauganosi og videre derfra til Steinmannen og inn på Josten. Derfra begynte breturen over Høgste breakulen, Kvitekoll, Ramnane, Grensevarden, og til slutt ned over Flatbreen til Flatbreehytta, hvorfra vi gikk sommersti ned til Øygard.

Se Kart over Josten for å se ruten.

På vei mot Høgste Breakul

Denne turen var en av de mest succesfulle i forhold til gruppesamarbeid og gruppedynamikk. Jeg var i en veldig homogen gruppe, hvor alt gikk som smurt. Vi var kjappe som pokker med leirslaging, fort opp om morgenen og klar før møtetidspunkt, og ikke minst så hadde vi det gøy sammen.

Nå har jeg tidligere skrevet mye om gruppedynamikk og viktigheten av en velfungerende gruppe, så derfor vil jeg istedet skrive om et naturfenomen vi traff på underveis på turen, nemlig Bings Gryte.

Bings gryte er en svær grop i breen med stupbratte sider. Den ligger hvor breen er smallest og er dannet av vinden. På grunn av de oppstikkende fjell rundt dette smalle punkt på breen, vil vinden her ha høyere hastighet end ellers på breen. Vinden skjærer seg da ned i breen, og blåser bort al nysnø. Det betyr at der ikke kommer noe "påfyll" til isen, og breen vil ikke opprettholde samme tykkelse her, som ellers på breen.

Stupet ned i Bings Gryte

Into the mountains of Hurrungane

Stort skred hadde gått i den våte snøen på vei mot Steindalsnosi (2025)

6.-8. mai dro vi avgårde til Jotunheimen, nermere bestemt Hurrungane, for å gjennomføre annen del av vårt brekurs. Målet for dagene var topptur med ferdsel over bre, redning på snødekt bre og snøbakketeknikk.
Vi hadde håpløst vær de første to dager, og det høljregnet, og snøen raslet bort, og hvor der lå snø var snødekket veldig ustabilt grunnet de store mengder våt nedbør. (Brattlien 2012) Ble dog til snøbakketeknikk, redning og GPS trening første dag, og topptur på Lauvnostind (1950 moh) andre dagen.
Tredje dagen hadde vi veldig flott vær, hvor vi hadde hatt litt minusgrader om natten, og snødekket var derfor blitt mye mer stabilt. Personligt var jeg på tur mot Steindalsnosi (2025 moh), hvor vi fikk praktisert litt snøbakketeknikk med stegjern i praksis.

Temaet for dette innlegg skal være plassering av sikringsmidler i snø. Noe jeg egentlig ikke stolte så mye på før denne tur, men som etter turen virket utrolig stabilt og tryggt.

Akkurat som da vi var på bretur i høst og satte isskruer for å avlaste tauet ved redning fra forulykket person i bresprekk, så gjorde vi det samme her, bare med snøanker.

Klassisk snøanker med wire

Et korrekt plassert snøanker i go snø tåler uten problemer belastningen fra en person hengende i en  bresprekk.

Det viktige ved plassering av ankeret er at man lager et spor i snøen til wiren fra ankeret, og at ankeret settes ned i riktig vinkel på ca. 45 grader vekk fra dragretningen. Blir dette gjort korrekt vil det ved belastning blott skjære seg endda dypere i snøen. Blir det ikke gjort riktig kan det bli dratt opp over ved belastning eller skjærer seg ut gjennom snøen. (Haslene 2008)

Har man ikke et snøanker tilgjengelig, kan en ski, øks, stav osv. også brukes, og kan gi minst like bra styrke. Det viktige her er igjen å lage spor i snøen til slynge eller tau på sikringsmidlet, og verne dette mot f.eks. stålkanter på skiene, eller andre skarpe ting på sikringsmidlet.

Slik vil en redningssituasjon med snøanker se ut (Haslene 2008)

Litteratur:

Brattlien, K. (2012) Den lille snøskredbok, Fri flyt forlag

Haslene, S. (2008) Breboka Håndbok i brevandring, DNT fjellsport, Oslo

Egenferd - Langtur over Hardangerviddaen

Da ble det tid for egenferd. Tur hvor vi selv fikk velge hvor og hvordan turen skulle foregå så lenge det var med fjellski og i Norge.

Gruppen kom til å bestå av Frida, Ina, Erlend og jeg, og turmålet ble Hardangerviddaen, nermere bestemt Finse til Haukeliseter.
Vi fikk til en kombi-tur, hvor Erlend og jeg stakk en tur til Hemsedal først for å klatre is, mens Ina og Frida begynte skituren ved Tyinkrysset, og vi skulle da møte dem ved Finse og følges alle fire derfra.

Ankommet til Finse kl 02.00. Klar for å til en liten nattmarsj

Dette ble en veldig lærerik tur, hvor vi fikk gått rundt 115 km på 4 dager i veldig forskjelligt vær og føre, og vi fikk kjenne på det å være leder for vår egen tur, sette eget tempo og stil uten innspill fra en veileder. Det var utrolig kjekt, og jeg synes vi som gruppe fungerte ganske ypperlig.
Vi hadde ikke behov for konfliktløsing eller konfrontasjoner av noen art på denne turen, og "gruppedynamikken" på denne turen var bare et positivt ord.
Jeg tror grunnene til dette var mange, men vi hadde alle felles holdning til at vi ville forflytte oss forholdsvis kjapt og ikke spilde tiden med unødvendige stopp, og så var vi gode til å fordele arbeidsoppgaver med leirslaging osv. Vi hadde vell det man kunne kalle en "flat ledelsesstruktur" på turen (Bursell 2004), hvor alle hadde det samme å skulle ha sagt, og alle tok initiativ.
Vi valgte en forflyttingsmetode hvor vi blott holdt småstopp når det passet oss indviduelt, og hadde ellers mat på lommen, og så holdt vi en lang pause før det ble mørkt hvor vi lagde varm middag. Vi kunne på den måte best tilpasse matinntaket (Bursell 2004:151) individuelt underveis og så i fellesskap beslutte når det var tid for stort måltid. Det var en perfekt måte å gjøre det på, og det betød at vi ikke trengte å styre med varm mat, sulten mage, og leirslaging under kalde temperaturer når vi kom frem til ønsket destinasjon for kvelden. Vi kunne istedet sitte i solen og spise, og på den måte gå lengere på kvelden til mørket kom frem, og da blott ha fokus på å slå leir.

Snø-ørken. Lett å orienterer :)

Der hvor gruppedynamikken ble satt mest på prøve var på siste dag hvor alle begynte å bli litt slitne, og vi hadde hatt en etappe på 35 km dagen før. Vi hadde rundt 20 km igjen på stikket løype. Etter 5 km forsvandt stikkene, og det ble tett tåke og komplett whiteout. Vi gikk fra kos i solen til å utelukkende å gå på kompasskurs (Melbye 1997), med GPS sjekk av og til. Jeg synes vi løste det greit i skiftede på å gå fremst, mens andre og tredjemann korrigerte kursen. Vi kom dog inn i terreng hvor der skulle meget presis finorientering til, da flere stup på 5-10 meter samt heng på over 30 grader bratt ble skjult i kartet. Vi fikk oss med våkne veivalg og bratthetsmåling orientert oss gjennom området og traff tilslutt på en kvistet rundløype som første til Haukeliseter.

Til slutt en liten filmsnut fra første uke i Hemsedal :)

Litteratur:

Bursell, J., (2004) Under åpen himmel året rundt, Landbruksforlaget, Oslo

Melbye, M. D. (1997) Friluftsliv i vinterfjellet, Universitetsforlaget, Oslo

Topptursdager i Vigdalen

12.-13. februar dro vi av gårde mot Jostedalen og nermere bestemt Vigdalen. Temaet het topptur og skredlære.
Vi gikk inn Vigdalen til Vigdalstølen hvor vi slo opp telt, lagde en svær grop hvor vi alle kunne sitte og fyre bål og snakke om dette fenomenet; skred, og skredfare.
Vi hadde under turplanleggingen før turstart lagt opp til tre turalternativer for morgendagen, Buskrednosi (1505moh), Katøyro (1411moh) og Fivlenosi (1476moh). Ut ifra forholdene vurdert ut ifra værhistoriken med nedbør og vindretning, samt bratthet på turalternativene, valgte vi toppen Buskrednosi.
Vi delte oss opp i to grupper, etter ferdighetsnivå på ski og dro av gårde. Underveis var det store tema veivalg. Vi skiftede på å gå forest og prøve å finne "smarteste" veivalg, samt gjøre gode vurderinger av snødekket. Stikkordene ble; gå under 30 grader, unngå terrengfeller og utløpssoner, og sank inn informasjon om snødekket.
Der hadde vært folk på toppen før oss, så sporet var tråkket hele veien, og dette lå forholdsvis bra i forhold til overnevnte stikkord, så vi fulgte stortsett det hele veien, dog med avstikkere for å gjøre vurderinger og få "føling" med snødekket.
Vårt veivalg så cirka slikt ut:

Veivalget er som sådan ganske lett å planlegge før man legger ut på ferd. På et turkart med målestokk 1:50.000 er ekvidistansen 20 høydemeter mellom høydekurvene, det betyr at brattheten er 30 grader når du måler 0,7 mm mellom kurvene. Er der mindre en 0,7 mm mellom kurvene, er terrenget brattere end 30 grader (Horgen 2010). Dog skal det dog sies at med en ekvidistanse på 20 meter, kan brattere heng end det kartet viser på opp til 39 høydemeter "skjule" seg, om det akkurat ligger på 2 høydekvoter.

Læringen om veivalg på turen var god og vi kunne gi oss god tid til prat siden været var helt topp. Det ble en fin tur opp og ned uten skredulykker :)

På vei mot Buskrednosi

Litteratur:

Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid, Høyskoleforlaget

Vintertur over Hemsedalsfjellet

I siste uke av januar dro vi av gårde fra Sogndal med en uke på Hemsedalsfjellet i vente. Det ble hverken afterski, parkjøring eller allsang med Dj Dan på stavkroa, men derimot flotte 5-7 mil på ski med et bredt spektrum av vær, orienteringsutfordringer og mye god læring.

Det jeg synes var største læringsmoment på turen og som vi brukte mye tid og energi på, var orienteringen. Allerede da vi sto av bussen ved Breistølen, var det kuling, -10 og lett nedbør = grensende til horribel sikt.
Det var en knyttneve midt i trynet for de fleste, og så var turen skudt godt i gang, og teltlagsrutinene ble tvunget på plass med en gang.
I løpet av uken hadde vi to, stortsett hele dager, hvor sikten for den foreste person i skitoget, var begrenset til skituppene. Alt var komplett whiteout, og det gjorde orienteringen utrolig vanskelig, og en mil føles meget lang når det eneste du har å fokuserer på er kompassnålen eller ordene "Trysil Knut" på skituppene foran deg.

Leir i tåken

Orienteringen ga også litt utfordringer i forhold til gruppedynamikk. Vi ble sendt avgårde alene uten lærere, grunnet en frostskade som trengte en tur på skadestuen. I whiteouten ble det fort ulike meninger om hvor vi var, hvor vi skulle og hvem som skulle ta ansvar, og ting gikk blott enda tregere. Det vi alle lærte av dette var at i en slik situasjon, én stå frem som leder og ta avgjørelse. Rundkredspedagogikken fungerer rett og slett ganske dårlig i en slik situasjon. Noe vi ogå så flere ganger annen dag med null sikt, hvor læreren tok "sjefsavgjørelser" og ledte an på ferden.
Er man mange på tur er der mange meninger, og i vær hvor du ikke har lyst å stå stille for lenge om gangen, må man enten ha en veldig bra plan fra start, hvor orienteringstaktikken og  rulleringer på hvem som går fremst er helt fastlagt, eller også må én person være sjefen og ta kjappe avgjørelser. (Horgen 2010)
Vi anvendte litt ulike måter på orienterer for å prøve litt forskjelligt. Det mest effektive i dårligst vær var å holde et jevnt tempo med korte pauser, og rolleringer på å gå fremst å tråkke spor. På den måte skiftedes vi også til å gå som nummer 2 og 3 i toget og sikte og rette kompasskursen inn. (Horgen 2010)
I finværsvinduene fungerte orienteringen best gruppevis, da vi kunne forflytte oss i et litt mere individuelt tempo.

Vanskelig orientering i whiteouten

Jeg erfarte 3 ting med denne dårlige sikt; 1) Har du ikke kompass, kan du like godt grave deg ned og vente, 2) Selvom du har kompass, er GPS nesten uunverlig, for tidsvis stedskontoll, 3) Du blir gal av å gå i whiteout!

Alt i alt var dette en veldig go tur, hvor læringskurven var bratt og opplevelserne gode.

Litteratur:
Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid, Høyskoleforlaget